Graviditet er ikke en sykdom, men man kan bli syk av å gå gravid!

Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken. I dag er det for lett for gravide å bli sykmeldt, skriver danskene Rikke B. Ørum og Jean Vennestrøm i et debattinnlegg.

 

Jeg, som mange andre, lar meg provosere av dette utsagnet. For lett å bli sykemeldt? Bite i meg kvalme? Joda, jeg skulle likt å sett meg selv på jobb den gangen jeg var gravid.

Bare 2 uker etter at den positive graviditetstesten lyste mot meg ble jeg sykemeldt. Altså i uke 6. Jeg hukser godt jeg satt i bilen min utenfor legekontoret. Jeg satt nærmest i fosterstilling i bilen. I hånden hadde jeg tlf min. I andre enden var sjefen min. "Jeg blir nok hjemme noen dager. Har nok fårr spysyken." husker jeg at jeg fortalte. Ingen skulle vite om den lille hemmeligheten i magen. Det skulle vi jo holde hemmelig til uke 12.




Legen sykemeldte meg i første omgang for en uke. Han sendte meg hjem med beskjed om å spise lite og ofte, helts salte kjeks. Og så fikk jeg noen kvalmestilende. Flott tenkte jeg, dette går nok over.

Jeg gikk hjem, hadde bøtten ved siden av sengen.... og der lå jeg. Jeg kom meg ikke ut av sengen igjen den dagen, og ikke neste heller. Selv om jeg hadde salte kjeks på nattbordet, og det skulle jo hjelpe å spise dette før jeg sto opp. Og de kvalmestillende legen hadde gitt meg, de kom jo i retur før de hadde truffet magesekken. Så ingen effekt der.

På denne tiden jobbet barnefaren mye. Han jobbet fra tidlig morgen til langt ut på ettermiddagen. Hund hadde vi også, og hun ble jo liggende i buret dagen lang. Jeg ble bundet til sengen en ukes tid. Jobben trodde jeg hadde en langvarig spysyke, og mine foreldre trodde jeg jobbet og koste meg som vanlig.

Men etter en uke klarte jeg ikke mer. Jeg fikk kavet meg ut i bilen min, men hunden under armen. Jeg tror jeg brukte 30 minutter på en eller 10 minutters biltur. Jeg kjørte til mamma.... Med krummet rygg og ett ansikt som var hvitt som ett spøkelse trappet jeg opp hos mamma. Jeg husker jeg snublet over dørstokken og la meg rett på sofaen. Tårene trillet. "Jeg er så kvalm mamma:" Det første hun da var: "Er du gravid?" Da trillet tårene ennå mer... og jeg måtte jo svare ja. Hemmeligheten som skulle være hemmelig i ennå 5 uker, var nå delt med mamma.

I uke 8 ble jeg lagt inn på Haukeland. Pappa tok seg fri fra jobben for å kjøre meg til legen. Der viste det seg at jeg hadde gått ned 3 kilo fra fredag til mandag. Konklusjonen fra legen var: Dette var hyperemesis gravidarum og jeg måtte legges inn. Heldig vis ble det bare med disse 4 dagene på Haukeland.... med denne diagnosen. Jeg klarte å få i meg veske, men ikke særlig med mat. Men det er utrolig hva drikke kan gjøre med kroppen.

Kvalmen varte. Jeg var bundet til sengen/sofaen fra uke 6 til uke 16. Alle disse ukene bodde jeg hjemme hos mine fantastiske foreldre! Etter uke 16 var jeg fortsatt ekstremt dårlig. Men jeg klarte å komme meg ut å få litt  luft. Men hadde jeg ikke sovet lenge nok om morningen, eller brukt god nok tid om morningen, så måtte jeg bare snu og gå hjem igjen. I løpet av denne perioden prøvde jeg også ALT. Alle kvalmestillende jeg kunne bruke som gravid. Natur medisiner. Og jeg bukte mange mange tusen på akupunktur.... uten hell!

Det var en lykkens dag når kvalmen ble mildere. Jeg kunne starte å leve igjen, trodde jeg. I løpet av sommeren, etter X antall uker med sykemelding, klarte jeg å jobbe 50% i 14 dager.  Men at alt nå var over, var jo for godt til å være snat....

Det første jeg husker er at jeg var på Babyverden treff. Vi skulle spise lunsj på Egon i Bergen, og jeg gledet meg. På denne tiden bodde jeg i Arna, en kort togtur unna. Jeg tok toget til sentrum der jeg møtte de andre jentene. Men etter 5 minutter hadde jeg en sånn ubeskrivelig smerte i magen at jeg bare måtte gå hjem. Det var smerter jeg ikke klarte å beskrive. Det var som om noen stakk en kniv i meg, i området rundt nyrene. Jeg ble hentet i ambulansen på ettermiddagen, og kjørt til legevakten. Der konkluderte de med luft i magen, og sendte meg hjem igjen med noe smertestillende. Men når smerten ikke gav seg, kontaktet jeg fastlegen. Han sendte meg på akutten på Haukeland. Der konkluderte de med at det var nyrene mine. 6!!! timer lå jeg på akutten på Haukeland. Jeg hadde syke smerter, ikke tilgang på mat og ingen ville ha meg. KK mente de ikke hadde noe med nyresmerter å gjøre, og avd for mage/tarm (og nyrer) ville ikke ha meg fordi jeg var gravid. Jeg ble en kasteball.... Men etter 6!! timer kom jeg til slutt opp på mage/tarm. Og der fikk jeg bli over natten. De satte en morfinsprøyte i låret på meg, og ønsket meg en god natt. Neste morgen fikk jeg ultralyd av nyrene. Der fikk jeg påvist hydronefrose, voksende nyre. Fosteret lå og trykte på urinlederen min, så nyren fikk ikke tømt seg skikkelig. Senere denne dagen ble jeg kjørt ned på KK. Nå hadde de en diagnose, så da fikk jeg "innpass". Jeg var 4-5 ganger innlagt på Haukeland grunnet disse smertene i løpet av svangerskapet.

August 2010 reiste vi på familietur til Geilo. Nå hadde jeg jo hatt både hyperemesis gravidarum og led fremdeles av hydronefrose. Begge deler sånn man leser at 2% av alle gravide får. Så nå trengte jeg ferie, og jeg tenkte at nå hadde jeg hatt nok. Første natten på fjellet var JÆVLIG! Jeg fikk hydronefrose annfall, og lå på gulvet og hylte av smerte. Mamma og pappa prøvde å finne ut hvor nærmeste sykehus var, men jeg nektet å dra. Å sitte i en bil var totalt uaktuelt! Heldig vis gav smertene seg, og jeg klarte å sove noen timer.

Neste dag skulle vi ut på tur. Jeg var klar. Første tur siden Mars. Vi gikk i ganske så ulendt terreng, og etter en 30 minutters gåtur innover på vidden sa kroppen min stopp. Jeg hadde store smerter i ryggen og hoftene. Meg og pappa snudde og gikk tilbake, de andre gikk videre. Tilbake i Bergen kontaktet jeg fastlegen min. Joda, heldig som jeg var.... jeg hadde fått kraftig bekkenløsning. Fysioterapi 2 ganger i uken ble løsningen. Bare det å gå på do om natten var nå ett smertehelvete. Jeg slet... var deprimert og ønsker så sterkt å fungere. Men jeg kunne ikke... kroppen min ville ikke...




Jeg følte jeg var gravid i 4 år. Svangerskapet bare varte og varte. Åååå så jeg kunne ønske jeg kunne jobbe. Jeg misunte vennene mine som jobbe fult til siste uke. Jeg elsket jobben min i barnehagen, og synes det var vondt å ikke kunne bidra.

Siste gangen jeg var inne med nyresmertene var jeg så langt nede at jeg ikke viste om jeg kunne klare mer. Jeg var passert uke 37, og spurte om igjangsettelse. Dette ville de ikke. Men jeg ble lovet at jeg skulle slippe å gå lenge over. Terminen var 18.Desember og de lovet meg igangsetelse den uken.

Heldig vis kom verdens nydeligste gutt til verden 10 dager før tiden. *LYKKE*




Så selv om jeg så sterkt ønsket å jobbe hele svangerskapet. Selv om jeg misunte vennene mine som kunne jobbe fult hele svangerskapet. Så ville ikke kroppen min det. Hadde jeg kunne bitt i meg den kvamen i starten, eller jobbet i barnehagen med det verkende bekkenet mitt, som gjorde at jeg ikke kunne gå på do om natten en gang.... så hadde jeg gjort det! Jeg hadde gjort det med glede!!!

Så graviditet er ikke en sykdom, men man kan bli syk av å gå gravid.

 

3 kommentarer

frumaria

04.02.2014 kl.22:51

Uff, "heldig" du var som fikk en såpass påkjenning! Ei god venninne av meg er gravid nå, og hun også har hatt slik ekstrem kvalme. Hun har vært innlagt pga det (og at kroppen ikke tok til seg næring) tre-fire ganger. Første gang hun ble innlagt var samme dag som hun fant ut om graviditeten. Heldigvis har det gått over for henne nå, og hun har et "normalt" svangerskap. Termmin i mars, så vi gleder oss til å treffe gutten!

Malin Hansen

04.02.2014 kl.22:52

Utrolig godt skrevet! Og ikke minst beskrevet. Jeg har selv slitt hele svangerskapet med en alvorlig grad av bekkenløsning siden uke 9... Er 39 uker nå og. Venter spent på min lille. Jeg prøvde alt av behandling og ingenting har hjulpet. Er virkelig grusomt å tenke på at folk kommer med sånne utsagn. Prøv å gå en dag i våre sko, så skulle de sett!

Jeanette k :)

05.02.2014 kl.10:11

Bra skrevet Anne :)

Skriv en ny kommentar

Lars-Andreas og mamma

Lars-Andreas og mamma

30, Bergen

Mamma til 2 :) Bloggen handler om storebror og lillesøster, hverdagen vår og hva vi driver med. Kopiering og misbruk av mine bilder vil bli politianmeldt. Vil du ha kontakt med meg så send en mail til annegjenssen@hotmail.com leser denne bloggen NÅ

bloglovin online counter

Kategorier

Arkiv

hits